Sjeldent har behovet for en scene tilpasset verdensstjerner gjort seg mer gjeldende enn på Voldsløkka i kveld.
Siden Valle Hovin ble revet har Oslo savnet en passende arena egnet til å huse de aller største. Bruce Springsteen trakk 50.000 mennesker til en stor, men uegnet idrettspark klemt mellom Bjølsen og Tåsen fredag kveld.
Det ble en affære som bør få samtlige besøkende til å ta av seg hatten i nesegrus beundring for stakkarene som måtte få en gresslette midt i byen til å romme selveste Bruce Springsteen og hurlumheiet som følger med ham.
Når så mange mennesker må dele på to innganger og 12 barer kan selv den sindigste blant oss miste tålmodigheten. Kjære Oslo kommune: Finn ut av det!
Legendestatus
Nok om det. Ikoniske Bruce Springsteen har med rette spilt på seg en fanskare på høyde med The Beatles, Michael Jackson og Madonna – ikke en dårlig meritt for en kar som ikke bare er i live, men som attpåtil er på verdensturné.
73-åringen har med sin americana-rock satt dagsorden for genuine og uanstrengte skildringer av det såre enkle rockeidealet «frihet».
I erkeamerikansk stil har «The Boss» holdt det gående siden 1960-tallet, og når han går på en scene er det som regel en begivenhet få vil gå glipp av.
Det ender ofte med lange, ufeilbarlige jam sessions der publikum skjenkes utvidede utgaver av sine favorittlåter. Fredag kveld i Oslo var intet unntak.
Holder stand
Om det var 50.000 mennesker på Voldsløkka var det omtrent like mange på scenen. E Street Band er mannsterke, og alle er essensielle for uttrykket. Skal man fylle tre og en halv time er det nemlig greit å ha en del musikere å fordele innholdet på.
Den mest kjente er den kuleste piraten siden Kaptein Sortebill, nemlig Steven Van Zandt, også kjent som Little Steven.
Van Zandts gjennomprøvde harmonier med Bruce er omtrent på utenomjordisk nivå, og i et av settets tidligste nummer, «Ghosts» danser en papegøye i et vindu i naboblokka mens Bruce selv viser at ikke alle raspete og kraftfulle vokalister trenger å falle loddrett utfor et stup etter hvert som alderen tiltar, jeg ser på deg, Axl Rose.
Sjefen sjøl er like forbanna, energisk og innbitt som alltid, og stemmebåndene virker ikke å ha tatt skade av nesten 60 år med heseblesende skriking.
Lange jam sessions
På «Prove it All Night» fra den legendariske plata «Darkness on the Edge of Town» står 25.000 mennesker i ølkø, men klarer likevel å få med seg kveldens første jam.
E Street Band varter opp med en real bøtteballett som er innom både jazz, blues, americana og country i løpet av 10–12 minutter.
Et band som har spilt sammen i flere tiår skal få til det aller meste, men en så tilforlatelig og uanstrengt potpurri av ulike musikkuttrykk er likevel en ordentlig nesestyver til dem som tror at denne gjengen er over middagshøyden.
Saksofonist Jake Clemons, nevø til den avdøde E Street-bautaen Clarence Clemons, får etter hvert også sin første solo til øredøvende jubel – en jubel som viser seg å bli ganske ensom i løpet av kvelden.
Skjerpings, publikum!
Det norske publikummet er nemlig ikke som alle andre, og når 50.000 av oss samles samtidig blir det nesten uunngåelig å få den sedvanlige festivalstemningen. Her skal det skravles.
Store deler av kvelden går med til feiring av barnefri og feriepenger, og flere av oss er helt tydelig ikke på konsert – men på fest.
Det fører til en lei seanse når Springsteen gjentatte ganger spør om noen er i live før han fyrer av kveldens høydepunkt «Mary’s Place» fra albumet «The Rising».
Refrenget er så altoppslukende og majestetisk at det bør ta pusten fra enhver heldige publikummer som tross alt har betalt et sted mellom 900 og 2500 kroner for billetten. Slik gikk det altså ikke.
Da Springsteen fremførte sin hyllest til den nylig avdøde mentor og barndomskompis George Theiss var vokalen komisk lav, mens publikum skravla om ferieplaner og Weber-griller.
Uforglemmelig
Det kan altså virke som at en altfor stor andel først våkner til live når megahitene «The River», «My Hometown» og «Born in the USA» får fritt spillerom på Voldsløkka.
Når de syv (!) ekstranumrene settes i sving er det nemlig liten tvil om at Brucer’n har kokt i hop noen hits i løpet av livet.
«Glory Days» er for eksempel nok til å gi selv den mest kyniske skeptiker gåsehud, selv med en plagsomt varierende lydkvalitet fra scenen.
Vaklende teknikk, omgivelser og publikum til tross – Bruce Springsteen & the E Street Band er en konsertopplevelse alle bør unne seg før det er for sent.
Denne karen later ikke til å gå av moten og hverken stemmebånd eller utholdenhet ser ut til å avta.
Ikke mange makter tre og en halv time med høyenergiske hitkavalkader, og når det attpåtil fører med seg nye tolkninger og improviserte partier hver eneste gang er det intet mindre enn uforglemmelig.
Hei!
Det er jeg som er Espen. Jeg er frilanser som skriver om musikk og humor for NRK. Du finneralt det nyestepå nrk.no/anmeldelser.
Espen Borge
Musikk- og humorkritiker
Publisert
